KOSTRA og kapitalismen

Vanskelig å telle

I februar 2004 løp det en spennende debatt om bibliotekstatistikken på biblioteknorge.no. Se

1. http://www.nb.no/cgi-bin/wa?A1=ind0402&L=biblioteknorge#16
2. http://www.nb.no/cgi-bin/wa?A1=ind0402&L=biblioteknorge#30

Debatten ble utløst av en elektronisk teller som ikke lenger fungerte.

- Grunnen til at vi nå har demontert teljaren, er at vi ikkje kan bruke talet pr. år i bibliotekstatistikken, skrev Aud Grimstveit fra Tysvær bibliotek.

- Biblioteket er til dei grader i forlenging av vestibylearealet i kulturhuset at mykje av det som blir registrert ikkje kan karakteriserast som besøk. Folk sig inn og ut før ei forestilling i storsalen, i møtepauser o.l., småpratande med kvarandre. For ikkje å snakke om dei tilsette, på veg til/frå kontorfløyen.

Ulla-Britt Waagaard fra Askim bibliotek fulgte opp:

- Vi har nylig kommet i samme situasjon etter at vi åpnet "Det offentlige rom i Askim rådhus" med bibliotek, servicetorg, vestibyle med aviser og tidsskrifter, kafeteria m.m.

- Hvordan telle folkemassene som myldrer i alle retninger med mange ulike formål, retninger og behov?

Jeg svarte på postlisten - og skrev dessuten en artikkel om bibliotek og statistikk. Det var mange som svarte - og i denne artikkelen nedenfor kommenterer jeg svarene.

---

For det første: problemene med besøksstatistikken er et symptom. Det som skjer i Tysvær og Askim, kjenner vi også fra mange andre kommuner. Grensene mellom biblioteket og andre typer tjenester - offentlige og private - flytter seg. Nye former for arbeidsdeling, samlokalisering og samarbeid prøves ut.

Vi rike har det travelt

Bibliotekrommet inngår i et tjenestetorg, med en blanding av ulike tilbud og aktiviteter. Brukerne blir mindre opptatt av biblioteket som en særegen institusjon - og mer av summen av tjenester de finner under samme tak. Tida er knapp og oppgavene mangfoldige. Mor eller far - med barna på slep - besøker ikke Biblioteket, men Bibliotekhjørnet.

Vi trenger ikke store teoretiske analyser for å skjønne hvorfor dette skjer. Alle familier med to jobber og to barn vet mer enn nok om tidsklemma. Vi vil så mye og rekker så lite. Tidspresset er velstandens skyggeside. Norge er et av verdens rikeste land - og ett av de mest egalitære. Vi kan velge og vrake i varer og media: mat, klær, kultur og underholdning. Men det tar tid å konsumere alle de varene og tjenestene vi har adgang til.

Fordi vi er likestilte, har vi (takk og pris) ingen tjenere som kan ta seg av vedlikeholdet: vasking og rydding, bleieskift og barnevakt, innkjøp og husholdningsregnskap. Men praktisk ville det vært - med kokk, gartner, barnepike og sjåfør!

I praksis må vi være våre egne håndtlangere og tyender. Derfor ønsker vi en enklere hverdag. Butikkene samles i kjøpesentra. De offentlige tjenestene samles på servicetorg. Kulturen følger samme logikk. Når biblioteket samlokaliseres med - for eksempel - kino, kafe, bokhandel, bank og offentlige tjenester, kan vi samordne dagens gjøremål. Dersom de som leverer tjenestene, klarer å samarbeide, kan nye og uvante kombinasjoner oppstå. Til blandet jubel og skepsis, naturligvis.

Samlokalisering betyr at grensene mellom offentlig og privat virksomhet blir utvisket. Kultur og handel glir over i hverandre. Det som er gratis og det som må betales ligger vegg i vegg. Og viktigst av alt: bibliotekstatistikken må samles inn på nye måter!

Bedre bibliotekstatistikk

Det var mange som hadde sterke meninger om dette. Karl-Arne Olsen fra Lørenskog bibliotek skrev:

- Dessverre er tallene for besøk og referanse i bibliotekstatistikken lite etterrettelige. Det har de alltid vært, og jeg kan ikke se at de er mer å stole på etter at besøkstellere kom inn i lokalene. En mann over dørstokken kan bli til både tre og fire, selv om han verken har ryggsekk eller barnevogn med.

- Referansetelleukene husker vi kanskje på, kanskje ikke.

- Det er langt viktigere å ha pålitelige tall for referanse og besøk enn for bestand? Hvordan skal vi skaffe oss pålitelige måleredskaper for slik virksomhet? Hva er viktig å vektlegge når miljøet skal tolke og presentere fruktene av virksomheten sin?

Pål Ødemark fra Nedre Eiker var enig:

- Som en start må i hvertfall besøkstallene inn i statistikken (da kommer jo en del av de andre aktivitetene inn på en måte). Dette må da være en sak for abm-utvikling?

- Vi må regne med økte krav om å dokumentere resultater framover, også i offentlig sektor. Lokalpressa er etterhvert også blitt opptatt av sammenligninger av tjenester i kommunene. Det er derfor uheldig at mange av de mest ressurskrevende aktivitetene våre holdes utenfor KOSTRA-tallene.

- Tallene gir uttrykk for et gammeldags syn på hva folkebibliotekene driver med. Det står ingenting om lesestimulering, klassebesøk, formidling, besøkstall, arrangementer, internettsatsing osv.

Jeg sier bare ja og amen.

Virtuelle tjenester

Spesialkonsulent Ola Sørlie fra Deichmanske bibliotek tok opp problemet med virtuelle tjenester:

- Det er jo ganske utrolig at disse tallene ikke blir målt eller meldt inn. Samtidig må man være enige om en standard for hvordan dette skal måles og meldes.

Deichmanske samler selv innen noen data på dette området. I 2003 hadde biblioteket over tre millioner "vellykkede forespørsler etter sider" på Bibliofil-serverne.

Antall sider brukerne har lastet ned er en helt ny kategori i biblioteksammenheng. Den svarer hverken til antall besøk eller antal utlån.

I den fysiske verden kan vi ikke måle antall sider en bruker har kikket på. Det er bare mulig på nettet. Derfor er det vanskelig å vurdere tallet. Er 3,1 millioner - i denne sammenhengen - mye eller lite?

Men Deichmanske har også virtuell statistikk som forteller mer. I oktober 2003 ble Deichmans hovedside flyttet til Oslo Kommunes Webhotell. Det sto da igjen 70 dager av kalenderåret.

Gjennom resten av året hadde nettstedet 19 tusen engangs- og 5 tusen flergangs-besøkende - eller 24 tusen ulike besøkende i alt. Detektor ligger på en av Deichmans egne servere og hadde i alt 58 tusen besøkende i hele 2003.

ABM-statistikken for 2003 foreligger ikke ennå. Men i 2002 registrerte Deichmanske bibliotek 2,7 millioner besøk, eller ca. sju tusen fysiske besøk per dag.

Antall besøk pr. åpen dag ligger selvsagt noe høyere: rundt ni tusen mennesker er innom Hovedbiblioteket eller en Deichmanfilial i løpet av en gjennomsnittsdag.

Vi vet ikke hvor mange ulike personer som besøkte Deichman i 2003. Men vi vet at ca. halvparten av den norske befolkningen er aktive brukere av folkebibliotek, og at disse brukerne i gjennomsnitt besøker biblioteket ca. 10 ganger i året. Anvendt på Deichman tilsier dette ca. 270 tusen ulike brukere.

Antall personer som besøkte Webhotellet- i løpet av de 70 dagene det var "åpent" - utgjør i så fall ca. 10% av alle personer som benyttet det fysiske biblioteket gjennom hele året 2003.

Disse tallene kan bare gi antydninger. Det er mulig å si mer ved å analysere webloggene grundigere. Men vi må nok avvente statistikken for 2004 for å få et skikkelig bilde av balansen mellom fysiske og virtuelle besøk.

Hva betyr KOSTRA?

Frilanseren Anders Ericson skrev en lang og interessant kommentar om KOSTRAs betydning for bibliotekene. Jeg er delvis enig - men bare delvis. Ericson skrev:

- KOSTRA-tenkinga inngår i Det Store Mål- og Resultatstyringsstrevet som starta på 90-tallet. Som igjen er ei brikke i noe mye større. Stikkord her, i stigende rekkefølge: AADs moderniseringprogram > NPM (New Public Management) > Global Turbokapitalisme

Det er fatalt å hoppe av ei altomfattende moderniseringsvogn i så rasende fart som i dette tilfellet, og jeg er enig i at vi må prøve å forbedre registreringa og påvirke hva som skal registreres.

Dette kan jeg slutte meg til. KOSTRA avspeiler den globale kapitalismen som - med turbofart - forandrer samfunnet rundt oss. De statene som prøvde å hoppe av, har enten hoppet på igjen (Sovjet-Samveldet, Øst-Europa) eller står klar til å gjøre det (Kina, Vietnam). De få unntakene er knyttet til helt spesielle historiske forhold (Koreakrigen, blokaden av Cuba) og personer (Fidel Castro, Kim Jong Il).

Tre motorer

Verden er inne i en periode med sterk og langvarig økonomisk vekst. De tre motorene som buldrer i bakgrunnen er:

1. billige varer og tjenester fra Kina
2. reduksjon av kostnader ved effektiv bruk av IKT
3. innovasjon basert på kunnskapsressursene i høyt utdannede samfunn

Kina er i ferd med å bli en økonomisk verdensmakt - og sikrer den postindustrielle verden tilgang på rimelige produkter av solid kvalitet. Kinas dominerende kultur - en sober, arbeidssom og ansvarlig konfusianisme - er det beste grunnlag for økonomisk vekst. Landet går i Japans fotspor. Men befolkningen er så stor - 1,3 milliarder mennesker! - at det vil ta flere tiår før Kina blir et høykostland som Japan.

I nittiårene ble IKT tatt i bruk i hele kontorsektoren og i store deler av industrien. Men produktiviteten steg ikke tilsvarende. Økonomene snakket om et "produktivitetsparadoks". Nå er paradokset i ferd med å forsvinne.

I den første fasen av IKT-bruk ble teknologien brukt til å forenkle og forbedre arbeidsprosessene. Tekstbehandleren erstattet skrivemaskinen - men vi satt fortsatt og skrev. Men nå begynner IKT å transformere prosessene. Vi sender epost gratis. Vi utfører våre egne banktjenester. Vi mottar ferdig utfylte selvangivelser. Mange transaksjoner og mellomledd blir overflødige. Det blir billigere å produsere, å distribuere og å anskaffe varer og tjenester.

Sagt på en annen måte: Første fase dreide seg om informasjon. Annen fase dreier seg om kommunikasjon. Vi utforsker, kommuniserer, bestiller, publiserer og underviser på nettet. Vi kan samarbeide med kolleger og interessefeller over hele Norge - eller hele verden. Vi kan organisere oss på tvers av geografier og faglige grenser. Det blir lettere å mobilisere, å innovere, å øve innflytelse.

Den tredje motoren kan vi kalle kunnskapsproduksjon. Industrisamfunnet viker for kunnskapssamfunnet. Den industrielle arbeidsdelingen, mellom et fåtall som produserer kunnskap (forskere, lærere) og et flertall som benytter den (arbeidere, funksjonærer), forsvinner.

Utvikling av ny kunnskap blir den sentrale økonomisk oppgave i de høyest utviklede land, og kunnskapsprodusentene - det Robert Reich kaller symbolanalytikere - blir en av de store yrkesgruppene.

På dette området har Europa et problem. I USA har kunnskap vært tett koplet til markedet. I den europeiske tradisjonen har kunnskapen vært sterkere knyttet til dannelse, åndsliv og kultur. I en kunnskapsøkonomi må større deler av kunnskapsfeltet tas i bruk til markedsrettet produksjon. Det er ikke nok med akademisk anerkjennelse. Resultatene må også gi etterspurte og salgbare produkter.

Men denne tankegangen utfordrer tradisjonelle verdier og maktposisjoner. Det går en usynlig grense mellom den høyverdige kultur og det åndsforlatte marked. I mange miljøer hefter det noe suspekt og upassende - nesten noe skittent - ved kjøp og salg og profitt. Derfor vektlegger norske myndigheter et felt som entreprenørskap - også i skoleverket (elevbedrifter). Vi kan ikke på sikt leve utelukkende av gårsdagens varer og tjenester.

Hvem har ansvaret?

Ericson stiller spørsmålet: - Hva er oddsen for synbar forbedring av bibliotekbiten i KOSTRA? Han fortsetter:

- KOSTRA er planlagt og utarbeida gjennom mer enn 10 år (i alle fall hvis vi tar med forgjengeren, KOSTIT). Den statlige kultur- og biblioteksektoren har vært med hele veien, gjennom SB, RBT og KUF/KD/KUD/KFD oghvadenåheter.

- Hvorfor er likevel ikke resultatet (hva som statistikkføres) blitt bedre enn det Tord og flere beskriver? For her har det vært Føringer i Fleng Fra Finans. Og da er det grunn til å spørre: Hva er sjansene for forandringer?

- Og: Ønsker egentlig våre øverste myndigheter at en ubetydelig sektor som biblioteksektoren blir så mye mer synlig?

Jeg tror forklaringen på de mangelfulle KOSTRA-tallene er enklere. De øverste myndigheter bryr seg ikke om de innerste detaljene i KOSTRA-statistikken.

KOSTRA inneholder svært detaljerte data om utlånet for undergrupper: barnebøker, voksenbøker, av lydbøker, CD-rom, musikkinnspillinger, og videoprogrammer. KOSTRA har også samlingstall for barnebøker og for voksenbøker separat.

KOSTRA har rett og slett importert de sentrale delene av statistikken slik den forelå. Ansvaret for statistikkens mangler må hele bibliotekmiljøet dele. Formelt sett satt Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten med ansvaret. De kunne satset på bedre metoder og bedre analyser. Men det ble heller ikke - så vidt jeg vet - stilt krav til SB og RBT.

De tunge bibliotekaktørene har i liten grad vært faglig engasjert i den løpende statistikken. Hvis vi først skal fordele ansvar for likegyldigheten, mener jeg Norsk bibliotekforening, Nasjonalbiblioteket, bibliotekutdanningen i Oslo og de største fag- og folkebibliotekene må ta sin del.

På et dypere plan tror jeg dagens problemer er knyttet til bibliotekenes kultur. Jeg savner ofte langsiktig tenkning og debatt i miljøet. Bibliotekene betoner det faste og stabile, ikke det nye og utfordrende. Utsiktspostene er ikke bemannet. KOSTRA har vært på vei gjennom ti år - men de færreste lytter til advarslene før rådmannen slår i bordet med KOSTRA-tallene.

Bibliotek og marked

Til slutt sier Anders Ericson:

- Det er greit med statistikk og målbar dokumentering, men biblioteka bør først og fremst markedsføre seg gjennom hva de gjør. Sammen og enkeltvis bør de utvikle nisjer og tilbud som betyr noe i lokalbefolkningas hverdag - i gode så vel som onde dager.

- Vi bruker hele tida metaforen oase for å beskrive det fysiske folkebibliotekets rolle i et stadig mer stressa og kommersielt offentlig rom. Vi bør også utvikle biblioteket som et innholdsmessig "annerledesland". Jeg trur faktisk det er et "marked" (!) der et sted.

Det er ingen selvfølge at folkebiblioteket overlever de neste tretti årene. En institusjon som skal overleve, må kjenne sin samtid. For å handle med fornuft, må vi vite hva som er mulig.

Det er ikke nok å ville være annerledes. Biblioteket må finne sin oppgave innenfor de betingelsene det norske samfunn gir oss.

Jeg tar det for gitt at den globale kapitalismen er kommet for å bli. Det betyr ikke at jeg lovpriser markedet. Men jeg ser ingen sterke konkurrenter - hverken fra venstre- eller høyresida. Det er slik jeg vurderer min samtid. Hvis noen mener noe annet, hører jeg gjerne etter.

Folk søker fysisk trygghet (frihet fra frykt), materiell sikkerhet (frihet fra nød) og frihet til å forme sine egne liv. Flertallet i vårt eget land, i Europa og (tror jeg) i verden satser nå på markedet for å oppnå dette.

Det er lett å se at den internasjonale markedsøkonomien har store mangler. Det er all mulig grunn til å protestere mot brutale bedrifter og uansvarlige eiere. Sosialdemokratiet og andre reformkrefter har ikke utspilt sin rolle.

Men korreksjon er noe annet enn revolusjon. Dessuten må sosialdemokratiet venne seg til at den politiske arena gradvis blir global. Kampen avgjøres ikke i Norge.

Det finnes fortsatt partier og bevegelser som ønsker helt andre verdier og samfunnsformer. Men ingen av dem har i dag kraft til å bygge et vesentlig annerledes samfunn i Norge eller i Europa. Det de kan vise fram av eksempler - fra Saudi-Arabia, Iran, Cuba eller Nord-Korea - overbeviser ikke folkemassene. Vi står igjen med den moderne kapitalismen: den verste av alle samfunnsformer - bortsett fra de øvrige.

Annerledeslandet

Hans Magnus Enzensberger har beskrevet Norge som et annerledesland. Men vi er jo ikke annerledes av prinsipp. Nordmenn flest sitter ikke i på granstubber ute i skauen og mediterer. De spiser, drikker, fester og farter sydover som andre rike europeere. Vi er like glad i kaker, kåker og båter som våre naboer.

Norgesvennen Hans Magnus Enzensberger hadde høsten 2001 lest seks norske aviser i én måned, sammenlignet dem med større europeiske aviser og trukket sine konklusjoner....

«I dette perspektivet skrumper ikke bare alle de andre fire verdensdelene sammen til noe som ikke er større enn en hasselnøtt. Resten av Europa regnes som et ørlite vedheng til et stort rike som heter Norge».

Kilde: Når media er seg selv nok. Studvest, onsdag 20. februar 2002

Jeg er enig i at Norge er litt annerledes. Vi er litt annerledes fordi vi har god råd. Vi har god råd fordi vi har oljen. Vi har glede av oljen, fordi vi kan selge den på verdensmarkedet. Vi er, med andre ord, annerledes på grunn av verdensmarkedet - og de sedimentære bergarter i havbunnen utenfor norskekysten. Ren Espen Askeladd, altså.

Som forbrukere er de fleste av oss glad for markedet. Vi oppsøker Rimi, IKEA og Ryanair. Vi kjøper Kinavarer uten tanke på timelønna i Shanghai. Vi har lært å skifte strømleverandør og telefonselskap. De har flådd oss i mange, mange år. Nå kan vi ta igjen.

Men markedet er et tveegget sverd. Vi kan ikke nyte godt av den globale konkurransen og bekjempe markedstenkningen på samme tid. Samfunnsformer kommer i pakker. Vi kan ikke plukke ut rosinene og kaste resten i søppelbøtta. Vi må se verden i hvitøyet.

Folkebiblioteket kan gi folk noe annet enn det bokhandelen eller videosjappa får til. Men hva dette Andre skal være, må utforskes, diskuteres og prøves ut. I et samfunn som er preget av markedstenkning, må gratistjenester begrunnes.

Skal folkebibliotekene fortsette som viktige kommunale institusjoner, må de utvikle tjenester som folk flest vil insistere på å beholde. I siste instans er det brukerne - og i den forstand markedet - som bestemmer. Dette er ikke partipolitikk. Men det er et politisk prosjekt.

Tord Høivik, 1. mars 2004

---